På University of Buffalo har de på "School of Social Work"  en egen del på hjemmesiden sin om nettopp Egenomsorg.  Studentene får her tips om hvordan de kan ta vare på seg selv som student og videre inn i arbeidslivet. De forbereder studentene på hva de kan oppleve i arbeidslivet når de er ferdige med å studere.

På siden står det om Egenomsorg:
Egenomsorg er en essensiell ferdighet for overlevelsese i sosialt arbeid. Egenomsorg omhandler atkiviteter og praktiske ting vi kan gjøre jevnlig for å redusere stress og opprettholde og forbedre vår helse og velvære både for en kortere periode og mer langsiktig. Egenomsorg er nødvendig for din effektivitet og suksess både når det gjelder dine private og profesjonelle forpliktelser.


Å praktisere egenomsorg vil hjelpe deg til å :

• Identifisere og administrere de generelle utfordringene som alle hardt arbeidende fagfolk møter, som f.eks: faren for stress og utbrenthet eller konflikter i kollega gruppen.
• Å bli klar over egne personlige sårbarheter,  som for eksempek retraumatisering (hvis du selv har opplevd en form for traume i fortiden), vikarierende traumatisering eller sekundær traumatisering (hvis du jobber med personer som forteller deg om sine traumatiske opplevelser), og omsorgstretthet (som du kan utvikle fra en kombinasjon av utbrenthet og vikarierende traumatisering).
• Oppnå mer balanse i livet ditt, gjennom å opprettholde og styrke oppmerksomheten du gir til de forskjellige områder i livet ditt, på en måte som gir mening for deg.

De har laget noen fine sider med tips om egenomsorg.

Blant rådene de gir er for eksempel dette med å lage en plan for hvordan best ta vare på deg selv. Både for hverdagen og for en nødsituasjon. Dette skrev jeg om i desember 2014, se her

Et annet av rådene som jeg velger å vise til, er å lage seg et støtte system av folk rundt seg. De oppfordrer til å ta kontakt med og opprettholde kontakten med folk som kan støtte en gjennom vanskelige perioder. Det kan være venner som er flinke til å støtte deg, som kan lytte og oppmuntre deg, det kan være kollegaer som er i samme situasjon, det kan være å ta kontakt med fagorganisasjonen din for å møte likesinnede utenom arbeidsplassen din, eller ressurser som finnes på nett og sosiale medier.


Her finner vi også linker til diverse artikler som studentene kan gå inn og lese på, både om egenomsorg, om omsorgstretthet og utbrenthet og mindfulness, for å nevne noe.

Dette synes jeg vi burde vi satse på her i Norge også. På høyskolene for sykepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer, på legestudiet osv For å informere og forberede studentene på utfordringene de kan møte i arbeidslivet.

Til slutt velger jeg å ta med denne fine plakaten jeg fant på siden:

"By defining our personal boundaries, we teach others how to respect us".

Patricia Smith

Musikk som egenomsorg

Musikk påvirker oss. På godt og vondt. Musikk får frem følelser i oss. Musikk kan også gi en flukt fra hverdagen om det er det vi trenger.

Musikken har vært med oss til alle tider. Nå er mer musikk tilgjengelig for oss enn noen gang før. Gjennom pc og telefon har vi tilgang til musikk i alle mulige sjangre, store og små artister, nye og gamle sanger. Alt er tilgjengelig for oss i dag.  
Musikk er terapi, både ubevisst når vi hører på musikk vi liker, når vi lager musikk eller synger selv og helt bevisst i Musikkterapi- faget.

Author: zcool.com.cn

Jeg var to ganger hos tannlegen forrige uke, og det ble to helt forskjellige opplevelser. Det første besøket var preget av mye frykt og anspenthet, selv etter at bedøvelsen var satt. Mange ekle lyder av tannlegens arbeider påvirket også situasjonen til det negative.
Ved neste besøk valgte jeg å ta med meg telefonen min med musikk og høretelefoner. Det endret hele min opplevelse av tannlegebesøket. Jeg satte på musikk jeg likte godt, faktisk var det Odd Nordstoga som ble med meg til tannlegen den dagen. 

 Author: listening to music by petr kratochvil

Jeg hørte fortsatt lydene som tannlegen lagde, men jeg hadde noe annet å rette oppmerksomheten min mot. Odd Nordstoga gjorde meg glad, beroliget og faktisk avslappet. Noe helt annet enn jeg hadde opplevd ved mitt forrige besøk hos den samme tannlegen. Musikken endret ikke situasjonen, men min opplevelse av situasjonen.




Marie Strand Skånland har forsket på hvordan bærbare musikkspillere kan brukes til selvregulering i hverdagen. Hennes prosjekt har tittelen A technology of well-being. A qualitative study on the use of MP3 players as a medium for musical self care.
Hun har utført en kvalitativ, empirisk studie hvor voksne urbane brukere av MP3-spillere er blitt intervjuet om sine erfaringer. (Sollie 2012)
Mer om hennes forskningsprosjekt kan du lese her

Legen og musikkterapeuten Audun Myskja, bruker ofte musikk for å oppnå avspenning hos pasienter, men sier at du kan oppnå samme effekt ved bruk av stemmen. Du kan enten lage din egen avslappende byssesang, eller finne din egen beroligende tone. 

-Stemmen kan være et bindeledd mellom sinnet og kroppen. Med pust, lyd og stemme kan vi påvirke både kroppslig smerte og sinnstilstanden vår. Kroppen er avhengig av to viktige faktorer, aktivering og avspenning.
Lyd og rytme kan utkonkurrere, eller overskygge følelser og tanker for en stund, og gi rom for andre impulser. Også smerter kan påvirkes ved lyd og rytme. Smerten forsvinner ikke, men musikken kan gi en fristund fra smerten. (Myskja, 2004)

Tenk hvilket potensiale vi har her i forhold til å bruke musikk som egenterapi.

Ha en fin helg og kos deg med favoritt musikken din, eller kanskje du kan utfordre deg selv med å finne en type musikk du aldri har hørt før?

kilder: 

Myskja, 2004, Alternativopplysningen; Sertifisert som nevrologisk musikkterapeut, hentet fra: http://www.alternativ.no/Nyheter/AudunMyskja.html

Sollie 2012, Forskning.no; Musikk regulerer humøret, hentet fra:
 http://forskning.no/alternativ-behandling-medisinske-metoder/2012/01/musikk-regulerer-humoret

På vei ut av vinterdvalen

Nå er skrivelysten endelig tilbake etter et langt opphold. Jeg har rett og slett gått i hi i vinter. Og som bjørnen titter jeg ut når det begynner å lysne og vårsola titter frem litt oftere. Selv om jeg vet at vinteren nok ikke er helt ferdig for i år, særlig ikke her på Hedmarken, føles det trygt å våkne opp fra vinterdvalen og titte frem fra hiet. Ta frem penn og papir, eller fingeren og nettbrettet :-) Vi er jo i 2015. :-) Det føles godt å komme ut, men det føles også godt å ha vært i hi en liten periode. Det har vært godt å bruke litt tid for å lade opp batteriene, få nytt perspektiv på ting, se tilbake på ting, og ikke minst se fremover, komme til noen erkjennelser, finne ut hva jeg vil videre med prosjekter, som denne bloggen f.eks.
Det har vært et tøft år, med en demens syk mor som har krevet mye oppmerksomhet og omsorg. Nå har vi heldigvis noen som deler omsorgen for henne, så ansvaret er ikke ene alene på oss døtrene. Jeg har virkelig fått kjenne viktigheten av egenomsorg på kroppen dette året. Jeg kjenner at det er en viktig erfaring å ha med seg i arbeidet videre. Jeg kjenner at vil arbeide med dette temaet. Både for min egen del, fordi jeg kjenner at jeg ikke har vært så flink til det hittil i livet, men har skjønt at jeg må endre noen trossystemer og handlingsmåter. Og så håper jeg å kunne være med og inspirere og motivere andre til å sette egenomsorg på dagsordenen. Jeg leser endel om temaet omsorgstretthet for tiden og skjønner at det er mange som blir rammet av dette. Og at det er spesielt utbredt blandt pårørende til demente. Derfor vil jeg jobbe videre med temaet. Håper dere vil fortsette å lese!! Vårklemmer!!

På vei ut av 2014

Dette året er snart på hell. Vi har feiret jul og i morgen er det den siste dagen i dette året. Er det da på tide med noen tilbakeblikk på året som har gått? Selvsagt. Overalt. Årskavalkader hører denne tiden til.
 "Nyhetsåret 2014" på NRK veltet akkurat kveldens tanker om at dette har vært et ganske allright år. Verdens elendighet i 2014 fikk jeg rett i fleisen her jeg satt i godstolen etter en avslappende dag på hytta med barn og svigerforeldre. Krig og terror, vold og drap har veltet innover meg - og hvordan skal man egentlig forholde seg til alt dette forferdelige som skjer i verden tenker jeg. Ok, det er viktig at vi vet, at det ikke foregår usett, at verden får vite om hva som skjer, slik at de som har muligheten til å hjelpe og gjøre en forskjell kan ta grep og handle. Og vi her i vår del av verden som har det bra, kan bli mer takknemlig for det vi har og sette pris på det som er bra.
 All informasjonen om alt det forferdelige som skjer kan påvirke vårt syn på verden og på fremtiden. Det kan skape mye frykt og skepsis, ta fra oss håp for fremtiden og tro på det gode i menneskene.

Å se etter det positive i det forferdelige er en viktig overlevelsesteknikk, men å innse realitetene kan også være viktig.
Men noen ganger må en skjerme seg fra det som skjer rundt en. Ta en pause fra det som er vondt og vanskelig.

Skru av telefonen, skru av tv, ta en skitur ut i det flotte vinterlandskapet, bli med barna på aketur, slenge seg med i leken og ha det artig.

Lag en liste

Et tips for å virkelig ta et godt grep om sin egen Egenomsorg kan være å lage en liste. En liste over hvilke tiltak som er viktige for oss for at vi skal kunne ta best mulig vare på oss selv.
Med enkle tiltak som er lette å følge opp, hver dag. Det kan være en liste over ting som vi liker å gjøre, ting som får oss i bedre humør, som gjør at vi føler oss bedre.



Det kan være lurt å henge opp listen på et sted hvor vi ser den ofte. Så vi kan bli minnet på den, så ofte som mulig. På kjøleskapet, på badet eller legge den i nattbordskuffen.

Sekundærtraumatisering, motoverføring i terapeut -klientarbeid og kunstterapi

Susanne Bang skriver i sin bok "Rørt, rammet og rystet", at utviklingen av sekundær traumatisering kan være konsekvensen av ubearbeidede motoverføringsreaksjoner knyttet til flere eller mange klienter. Det er den negative konsekvensen av påvirkningene over tid. 

Når terapeuten er sammen med klienten og snakker med ham om hans situasjon, skjer det noe med behandleren. Hun hører på hans lidelser og oppgitthet, det som har hendt i fortiden og hans aktuelle følelser og lidelser i dag. Terapeuten forsøker å hjelpe ham til å forholde seg til situasjonen på et ytre og et indre plan, til å fatte hva som har skjedd og til å forstå og akseptere sine egne reaksjonsmåter. Hun spør og lytter, mens hun forestiller seg hvordan det er å være klienten i dag, og hvordan det kunne ha vært å være klienten i den aktuelle situasjonen da traumet skjedde. Ubevisst speiler hun klienten: hans pust, kroppsholdning, stemmeleie, en rekke kroppsfornemmelser, følelser, bilder og tanker vekkes i henne. Noen av disse speilingene når bevisstheten hennes, men det meste foregår utenom den. 

 Noe av dette som hun opplever kan påvirke henne positivt, slik at hun blir mer nysgjerrig, slapper av, blir mer våken osv, mens andre opplevelser kan føles ubehagelig. Hun reagerer kanskje på klientens uerkjente sinne ved selv å begynne å spenne muskler i armer og skuldre. Noen følelser registrerer hun i seg selv, andre ikke. Samtidig med alt dette tenker hun også rent faglig på hva hun skal si, hva hun skal gjøre under samtalen, som kan hjelpe klienten, hva som kan hjelpe ham fremover. Hun forholder seg til sin klient både faglig og personlig, samtidig som hun har sin oppmerksomhet rettet mot det som skjer inne i henne. 

Alt dette som skjer i terapeuten, av kroppsfornemmelser, tanker, fantasier, forestillinger, minner fra eget liv og faglig inspirasjon, kalles motoverføring. Dette er en reaksjon på klienten som sitter overfor henne her og nå. Når alt dette ikke bearbeides men samler seg opp over tid i forhold til en lang rekke klienter, kan dette føre til sekundær traumatisering.  Hvordan behandleren forholder seg til disse reaksjonene i henne, og hvordan hun handler i forhold til dem, er utrolig viktig her.  (Pearlman og Sakvitne -1995 i Bang 2003).  

 Vi kan skilne mellom to forskjellige typer motoverføring, det er den objektive og den subjektive. 

Når det gjelder den objektive er dette allmennmenneskelige reaksjoner som vi ”forventer” av en terapeut i en gitt situasjon. Det kan være at terapeuten blir sint fordi klienten skjeller henne ut for å være diskriminerende, eller at terapeuten kjenner sorg når hun hører at klientens sønn har hengt seg. Dette handler om reaksjoner som er forståelige for andre utenfra fordi vi alle lett vil kunne komme til å reagere på samme måte i en slik situasjon.   

Når det gjelder de subjektive overføringsreaksjonene hører disse til den enkelte behandler, hennes historie, liv og eventuelle uløste konflikter og ubearbeidede traumer (Bang 2003).  Her kan vi se en grunn til at det er det viktig for en terapeut å jobbe med seg selv i terapi, slik at opplevelser i eget liv ikke kommer inn og forstyrrer hennes forhold til klienten.

Noen ganger kan det for eksempel være, at du som terapeut av en eller annen grunn ikke kan utstå klienten som sitter foran deg. Det er ikke av noen tydelig grunn som kan ses objektivt på, det er ikke en barnemorder eller en voldtektsmann, som alle ville reagere negativt på, men det er et eller annet i deg som du ikke helt kan ta tak i, som gjør at du misliker denne klienten sterkt. Disse følelsene kan føre til at en føler skyld og skam og en kan lett tenke at en ikke er noen flink terapeut fordi en har disse følelsene. Men det vi kan gjøre er å ta tak i disse følelsene og utforske dem. Det kan være at vi gjenkjenner sider ved denne klienten som vi ikke liker ved oss selv. 

Det kan være sider som vi har forvist til det ubevisste i oss, i den delen som Jung kaller Skyggen, fordi de har blitt avvist av foreldre eller andre i barndommen. Vi har forvist disse sidene i oss til for å bli elsket og for å overleve. Når vi møter dem i andre, skaper det reaksjoner i oss som vi ikke forstår. Vi kan bruke kunstterapien til å gå inn i disse reaksjonene, inn i skyggesidene våre og bli kjent med dem og dermed forstå hvordan og hvorfor vi reagerer som vi gjør. Ved at vi våger å se på dem og dermed også se oss selv som vi egentlig er, kan vi begynne å endre på dem, vi kan begynne å akseptere disse sidene i oss og kanskje til og med like dem, og dermed kan vi også begynne å sette pris på dem også hos andre. Vi kan endre disse skyggesidene fra å være en energiblokkering til å bli et potensiale. 

Så hvordan kan vi se på disse skyggesidene i en kunstterapeutisk prosess i forhold til disse motoverføringsreaksjonene?

I en kunstterapeutisk setting vil det være naturlig at klienten og kunstterapeuten gjennom en samtale, utforsker de ulike motoverføringsreaksjonene klienten sitter med. Etter å ha utforsket dem, kjent på dem og satt ord på dem, kan klienten uttrykke dem i et kreativt uttrykk, for eksempel med maling eller tegning. Det å få et uttrykk for følelsene og reaksjonene kan i seg selv være godt. Etterpå kan terapeuten og klienten sette seg ned og kikke på bildet sammen, og utforske dette.

"Skyggen vår" vil opptre som figurer av samme kjønn som klienten selv i bildet hans. Ved å bruke en form for bildebearbeidelse som Jung kalte for aktiv imaginasjon kan man be klienten lage en dialog med denne figuren i bildet, enten ved hjelp av at klienten selv spør inn til denne figuren, eller ved å lage en dialog mellom denne figuren og et annet symbol eller figur i bildet. Det blir en dialog mellom det bevisste og det ubevisste i klienten. Spørsmålene tenker klienten ut i hodet sitt, men svarene kommer spontant fra det ubevisste gjennom hans fantasi og forestillingsevne. I dialogen kan han gå inn og se hvilke kvaliteter denne figuren har. Dermed kan man sjekke ut om hvordan klienten har det i forhold til de kvalitetene som kommer frem i den aktive imaginasjonen av figuren. (Skov 2005).

På denne måten kan altså en projeksjon skje fra klientens psyke og ut i bildet. Energien kastes fra psyken til bildet. Når man arbeider med bildet i etterkant, i terapien, kan energien gå tilbake til psyken igjen. Dette kan kalles integrasjon.  Det kan bli et kretsløp mellom projeksjon og integrasjon som en sirkel. ( Skov 2005) 

Vi kan altså bruke bildet for å kaste ut våre projeksjoner på dette, istedenfor andre mennesker.

Kilder: 

Bang, S. (2003) Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Gyldendal Akademisk Oslo 

Skov, V. (2005) Det skabende menneske. Udvikling gennem myter og kunstterapi. Marcus