Egenomsorg i omsorgsyrker -et utdrag fra hovedoppgaven

Her er et lite utdrag fra min hovedoppgave (Speciale) fra min videreutdannelse ved Institutt for kunstterapi. Oppgaven het Egenomsorg i Omsorgsyrker.

Mange omsorgspersoner har lært omsorgsrollen i sine tidlige barne- og ungdomsår, som omsorgsgivere for foreldre med psykiske problemer, rusmisbruk eller fysisk sykdom. Mange har også hatt søsken som var syke eller utviklingshemmet. En tidlig omsorgsrolle kan være en effektiv innlæring i å sette sine egne behov til side, ja rett og slett glemme dem. 

Utbrenthet i et terapeut- klient perspektiv.

Møtet med andre menneskers lidelse kan påvirke terapeuten dypt og kan bidra til å forme hennes verdensbilde, verdisett og livsperspektiv. Det kan gripe inn i hennes forhold til sin egen livshistorie. Og kanskje spesielt den delen av hennes livshistorie som dreier seg om sorg, maktesløshet, sjokk og ensomhet. Hvis hun får lov til å stoppe opp og gi seg tid til å forstå hva som skjer med henne i møtene med klientene, hvordan de griper inn i psyken hennes og hvilken betydning de har for henne kan hun føle at arbeidet blir et sterkt og positivt element i hennes personlige utvikling. Hun kan bli klokere, ikke bare på seg selv og livet sitt, men også faglig sett og i forholdet til klientene sine.  Hvis hun derimot ikke får bearbeidet disse vanskelige møtene, kan det føre til at hun blir reddere for nær kontakt med klientene, mer engstelig i livet sitt og mindre tolerant. (Bang 2003).

Ofte er det nødvendig for den aktuelle person å gå i seg selv for å finne ut og bli klar over hvorfor utbrenningen oppsto. De krisene som fører til utbrenning, kan i mange tilfeller gi grobunn for vekst og utvikling. Man kan lære noe gjennom krisen, bli klar over egne svake sider og eventuelle ressurser som kan tas i bruk. (Roness 1995).

Påkjenningene på jobben spiller inn sammen med den enkeltes personlighet. Menneskenes personlighet avhenger av mange faktorer, som arv og tidligere opplevelser i livet. Kollegiale og familiære forhold er viktige og kan modifisere ens reaksjon på stress. Det utgjør en stor forskjell om en har støtte i en vanskelig krise, eller om en står alene. Det er også viktig hvordan et menneske takler påkjenninger i arbeidssituasjonen. Folks mestringsstrategier er forskjellige. Varigheten av stresset kan være avgjørende. Dersom belastningen er kortvarig, vil mennesker lettere kunne vokse og utvikle seg gjennom stresset. Hvis påvirkningene varer over tid, er det større sjanse for at stresset fører til sykdomsutvikling. Utbrenning kan utvikle seg over tid, det kan oppstå gjennom samspill med en rekke faktorer.

Dersom man spør et stort antall helsepersonell om de føler seg utbrente, vil mange svare bekreftende på dette. Noen er blitt så utbrente at de har utviklet en psykisk lidelse. Men langt fra alle har symptomer som kan registreres, for eksempel en klinisk depresjon som skåres (måles) i en psykometrisk undersøkelse. Mange fortsetter i jobben sin, selv om de føler seg utbrente. De blir frustrerte og slitne, men utbrenningen har ikke resultert i noen psykiatrisk lidelse, kun diffuse symptomer som en kan holde ut med, men som allikevel påvirker ens liv og helse. Det er mange grader av utbrenthet. Mange har ingenting igjen av energi når de kommer hjem fra jobb. Luften går rett og slett ut av dem.

Har de mulighet til å hente seg inn igjen når de er hjemme akkurat nok til å kunne gå på jobb igjen neste dag og hangle seg gjennom arbeidsdagen, kan tilstanden vare lenge uten å bli tatt på alvor.

Dersom man er virkelig utbrent, er det ikke tilstrekkelig med en god natts søvn eller en helg for å ta seg inn igjen. (Roness 1995)

Når man ser etter forklaringer på omsorgstretthet, ser man på selve forholdet til de man skal ha omsorg for. Man har også fokus på de spesielle psykiske belastningene som legges på behandleren på arbeidsplasser med stor mengde menneskelig lidelse som man skal ta seg av og ”containe”, slik som kriser, angst, psykiske sammenbrudd, selvmordsforsøk, død, desperasjon, håpløshet, uro og ofte voldsomme aggresjoner i det daglige arbeidet. (Bang 2003).

Årsaker til utbrenthet. 

Når vi snakker om årsaker til utbrenthet må vi i følge Bang se på det som ligger i den empatiske prosessen, på et kognitivt og et følelsesmessig plan. I tillegg kan det være slik at klienten induserer sitt traumemateriale eller deler av dette i terapeuten.  

Når klienten forteller oss om sin historie og traumer får vi endret vårt verdensbilde på det kognitive planet. Vi får et innblikk i hvor grusomme noen mennesker kan være mot hverandre og hva som kan ramme mennesker av sykdom, ulykker og lidelser. Dette påvirker oss og våre holdninger til livet og verden. Dette skjer også når vi skrur på tv og ser på nyhetene. Vi blir påvirket av det vi ser og hører, men enda nærmere kommer det når det er noen nære personer i vår omgangskrets det skjer med, eller våre klienter forteller om det til oss i håp om at vi skal kunne hjelpe dem på en måte. Vi lytter og forsøker å leve oss inn i det vi hører vha. det vi har lest, våre egne minner og opplevelser

Når det gjelder det som skjer på det følelsesmessige planet, kommer vi ikke utenom det som vi kaller ”affektiv resonans”. Det som skjer når vi sitter og lytter til en klient fortelle om sine lidelser og traumer, er at vi ubevisst speiler klienten og dette gjør at vi opplever noe av det samme som klienten. Mest sannsynlig gjør vi dette ved hjelp av noen celler i hjernen som kallers speilnevroner. Vi mennesker er født med et visst antall av disse cellene. Forskning viser at vi gjennom disse kan vi fange opp sinnstilstander, følelser og kroppsfornemmelser hos et annet menneske. Vi har alle slike celler, men muligens har noen flere enn andre. (Kløvfjell 2010)

Antagelsen er at speilingen skjer gjennom en ubevisst, automatisk og usynlig imitasjon av klientens kroppsholdning og ansiktsuttrykk. Hos terapeuten vekker dette den fysiologiske responsen som er forbundet med den spesielle kroppsholdningen og ansiktsuttrykket. Vi kan si at terapeuten mottar en affekt som er identisk med klientens. Denne automatiske imitasjonen gir opphav til den affektive resonansen. Dette påvirker terapeuten til å kunne få de samme post traumatiske stress symptomene som klienenten. Det som er interessant er at vi kan bruke denne kunnskapen bevisst i møte med klienten i den kunstterapeutiske prosess. Dette skal jeg komme tilbake til senere i oppgaven

Mange traumeklienter har utviklet angst for mennesker i maktposisjoner og minnet om hjelpeløsheten og ensomheten gjennomsyrer alle senere forhold. Klienten induserer ubevisst følelser, holdninger og roller i terapeuten. Terapeuten ønsker at klienten skal oppleve ham som god, men kan føle seg fullstendig dårlig og inkompetent fordi klientens sinne og harme og andre følelser (som tilhører traumet) kan komme frem i terapirommet ved den minste skuffelse, som kritikk eller latterliggjørelse av terapeuten og hans arbeid. Her ser vi at den dype skaden inni klienten, som rammer Selvet, som rører ved terapeutens Selv. Terapeuten engasjerer seg i forholdet til klienten hvor denne spiller ut sin skade uten ord, uten å i det hele tatt nevne det aktuelle traumet. (Bang 2003).

Kilder 

Bang, S. (2003) Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Gyldendal Akademisk Oslo

Kløvfjell, K.H. (2010) Nevroserien : Speilnevronene Del 3

http://www.psykologibloggen.no/?p=2622

 Roness, A. (1995) Utbrent? Arbeidsstress og psykiske lidelser hos mennesker i utsatte yrker