Susanne Bang skriver i sin bok "Rørt, rammet og rystet",
at utviklingen av sekundær traumatisering kan være konsekvensen av ubearbeidede
motoverføringsreaksjoner knyttet til flere eller mange klienter. Det er den
negative konsekvensen av påvirkningene over tid.
Når terapeuten er sammen med
klienten og snakker med ham om hans situasjon, skjer det noe med behandleren. Hun
hører på hans lidelser og oppgitthet, det som har hendt i fortiden og hans
aktuelle følelser og lidelser i dag. Terapeuten forsøker å hjelpe ham til å
forholde seg til situasjonen på et ytre og et indre plan, til å fatte hva som
har skjedd og til å forstå og akseptere sine egne reaksjonsmåter. Hun spør og
lytter, mens hun forestiller seg hvordan det er å være klienten i dag, og
hvordan det kunne ha vært å være klienten i den aktuelle situasjonen da traumet
skjedde. Ubevisst speiler hun klienten: hans pust, kroppsholdning, stemmeleie,
en rekke kroppsfornemmelser, følelser, bilder og tanker vekkes i henne. Noen av
disse speilingene når bevisstheten hennes, men det meste foregår utenom
den.
Noe av dette som hun opplever kan
påvirke henne positivt, slik at hun blir mer nysgjerrig, slapper av, blir mer
våken osv, mens andre opplevelser kan føles ubehagelig. Hun reagerer kanskje på
klientens uerkjente sinne ved selv å begynne å spenne muskler i armer og
skuldre. Noen følelser registrerer hun i seg selv, andre ikke. Samtidig med alt
dette tenker hun også rent faglig på hva hun skal si, hva hun skal gjøre under
samtalen, som kan hjelpe klienten, hva som kan hjelpe ham fremover. Hun
forholder seg til sin klient både faglig og personlig, samtidig som hun har sin
oppmerksomhet rettet mot det som skjer inne i henne.
Alt dette som skjer i
terapeuten, av kroppsfornemmelser, tanker, fantasier, forestillinger, minner
fra eget liv og faglig inspirasjon, kalles motoverføring. Dette er en reaksjon
på klienten som sitter overfor henne her og nå. Når alt dette ikke bearbeides
men samler seg opp over tid i forhold til en lang rekke klienter, kan dette
føre til sekundær traumatisering.
Hvordan behandleren forholder seg til disse reaksjonene i henne, og
hvordan hun handler i forhold til dem, er utrolig viktig her. (Pearlman og Sakvitne -1995 i Bang
2003).
Vi kan skilne mellom to
forskjellige typer motoverføring, det er den objektive og den subjektive.
Når
det gjelder den objektive er dette allmennmenneskelige reaksjoner som vi
”forventer” av en terapeut i en gitt situasjon. Det kan være at terapeuten blir
sint fordi klienten skjeller henne ut for å være diskriminerende, eller at
terapeuten kjenner sorg når hun hører at klientens sønn har hengt seg. Dette
handler om reaksjoner som er forståelige for andre utenfra fordi vi alle lett
vil kunne komme til å reagere på samme måte i en slik situasjon.
Når det gjelder de subjektive
overføringsreaksjonene hører disse til den enkelte behandler, hennes historie,
liv og eventuelle uløste konflikter og ubearbeidede traumer (Bang 2003). Her kan vi se en grunn til at det er det
viktig for en terapeut å jobbe med seg selv i terapi, slik at opplevelser i
eget liv ikke kommer inn og forstyrrer hennes forhold til klienten.
Noen ganger kan det for eksempel
være, at du som terapeut av en eller annen grunn ikke kan utstå klienten som
sitter foran deg. Det er ikke av noen tydelig grunn som kan ses objektivt på,
det er ikke en barnemorder eller en voldtektsmann, som alle ville reagere
negativt på, men det er et eller annet i deg som du ikke helt kan ta tak i, som
gjør at du misliker denne klienten sterkt. Disse følelsene kan føre til at en
føler skyld og skam og en kan lett tenke at en ikke er noen flink terapeut
fordi en har disse følelsene. Men det vi kan gjøre er å ta tak i disse
følelsene og utforske dem. Det kan være at vi gjenkjenner sider ved denne
klienten som vi ikke liker ved oss selv.
Det kan være sider som vi har forvist
til det ubevisste i oss, i den delen som Jung kaller Skyggen, fordi de har
blitt avvist av foreldre eller andre i barndommen. Vi har forvist disse sidene
i oss til for å bli elsket og for å overleve. Når vi møter dem i andre, skaper
det reaksjoner i oss som vi ikke forstår. Vi kan bruke kunstterapien til å gå
inn i disse reaksjonene, inn i skyggesidene våre og bli kjent med dem og dermed
forstå hvordan og hvorfor vi reagerer som vi gjør. Ved at vi våger å se på dem
og dermed også se oss selv som vi egentlig er, kan vi begynne å endre på dem,
vi kan begynne å akseptere disse sidene i oss og kanskje til og med like dem,
og dermed kan vi også begynne å sette pris på dem også hos andre. Vi kan endre
disse skyggesidene fra å være en energiblokkering til å bli et potensiale.
Så hvordan kan vi se på disse
skyggesidene i en kunstterapeutisk prosess i forhold til disse
motoverføringsreaksjonene?
I en kunstterapeutisk setting vil
det være naturlig at klienten og kunstterapeuten gjennom en samtale, utforsker
de ulike motoverføringsreaksjonene klienten sitter med. Etter å ha utforsket
dem, kjent på dem og satt ord på dem, kan klienten uttrykke dem i et kreativt
uttrykk, for eksempel med maling eller tegning. Det å få et uttrykk for
følelsene og reaksjonene kan i seg selv være godt. Etterpå kan terapeuten og
klienten sette seg ned og kikke på bildet sammen, og utforske dette.
"Skyggen vår" vil opptre som figurer av
samme kjønn som klienten selv i bildet hans. Ved å bruke en form for
bildebearbeidelse som Jung kalte for aktiv imaginasjon kan man be klienten lage
en dialog med denne figuren i bildet, enten ved hjelp av at klienten selv spør
inn til denne figuren, eller ved å lage en dialog mellom denne figuren og et
annet symbol eller figur i bildet. Det blir en dialog mellom det bevisste og
det ubevisste i klienten. Spørsmålene tenker klienten ut i hodet sitt, men
svarene kommer spontant fra det ubevisste gjennom hans fantasi og
forestillingsevne. I dialogen kan han gå inn og se hvilke kvaliteter denne
figuren har. Dermed kan man sjekke ut om hvordan klienten har det i forhold til
de kvalitetene som kommer frem i den aktive imaginasjonen av figuren. (Skov
2005).
På denne måten kan altså en
projeksjon skje fra klientens psyke og ut i bildet. Energien kastes fra psyken
til bildet. Når man arbeider med bildet i etterkant, i terapien, kan energien
gå tilbake til psyken igjen. Dette kan kalles integrasjon. Det kan bli et kretsløp mellom projeksjon og
integrasjon som en sirkel. ( Skov 2005)
Vi kan altså bruke bildet for å kaste
ut våre projeksjoner på dette, istedenfor andre mennesker.
Kilder:
Bang, S. (2003) Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom
veiledning. Gyldendal Akademisk Oslo
Skov, V. (2005) Det skabende menneske. Udvikling gennem
myter og kunstterapi. Marcus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar