På vei ut av 2014

Dette året er snart på hell. Vi har feiret jul og i morgen er det den siste dagen i dette året. Er det da på tide med noen tilbakeblikk på året som har gått? Selvsagt. Overalt. Årskavalkader hører denne tiden til.
 "Nyhetsåret 2014" på NRK veltet akkurat kveldens tanker om at dette har vært et ganske allright år. Verdens elendighet i 2014 fikk jeg rett i fleisen her jeg satt i godstolen etter en avslappende dag på hytta med barn og svigerforeldre. Krig og terror, vold og drap har veltet innover meg - og hvordan skal man egentlig forholde seg til alt dette forferdelige som skjer i verden tenker jeg. Ok, det er viktig at vi vet, at det ikke foregår usett, at verden får vite om hva som skjer, slik at de som har muligheten til å hjelpe og gjøre en forskjell kan ta grep og handle. Og vi her i vår del av verden som har det bra, kan bli mer takknemlig for det vi har og sette pris på det som er bra.
 All informasjonen om alt det forferdelige som skjer kan påvirke vårt syn på verden og på fremtiden. Det kan skape mye frykt og skepsis, ta fra oss håp for fremtiden og tro på det gode i menneskene.

Å se etter det positive i det forferdelige er en viktig overlevelsesteknikk, men å innse realitetene kan også være viktig.
Men noen ganger må en skjerme seg fra det som skjer rundt en. Ta en pause fra det som er vondt og vanskelig.

Skru av telefonen, skru av tv, ta en skitur ut i det flotte vinterlandskapet, bli med barna på aketur, slenge seg med i leken og ha det artig.

Lag en liste

Et tips for å virkelig ta et godt grep om sin egen Egenomsorg kan være å lage en liste. En liste over hvilke tiltak som er viktige for oss for at vi skal kunne ta best mulig vare på oss selv.
Med enkle tiltak som er lette å følge opp, hver dag. Det kan være en liste over ting som vi liker å gjøre, ting som får oss i bedre humør, som gjør at vi føler oss bedre.



Det kan være lurt å henge opp listen på et sted hvor vi ser den ofte. Så vi kan bli minnet på den, så ofte som mulig. På kjøleskapet, på badet eller legge den i nattbordskuffen.

Sekundærtraumatisering, motoverføring i terapeut -klientarbeid og kunstterapi

Susanne Bang skriver i sin bok "Rørt, rammet og rystet", at utviklingen av sekundær traumatisering kan være konsekvensen av ubearbeidede motoverføringsreaksjoner knyttet til flere eller mange klienter. Det er den negative konsekvensen av påvirkningene over tid. 

Når terapeuten er sammen med klienten og snakker med ham om hans situasjon, skjer det noe med behandleren. Hun hører på hans lidelser og oppgitthet, det som har hendt i fortiden og hans aktuelle følelser og lidelser i dag. Terapeuten forsøker å hjelpe ham til å forholde seg til situasjonen på et ytre og et indre plan, til å fatte hva som har skjedd og til å forstå og akseptere sine egne reaksjonsmåter. Hun spør og lytter, mens hun forestiller seg hvordan det er å være klienten i dag, og hvordan det kunne ha vært å være klienten i den aktuelle situasjonen da traumet skjedde. Ubevisst speiler hun klienten: hans pust, kroppsholdning, stemmeleie, en rekke kroppsfornemmelser, følelser, bilder og tanker vekkes i henne. Noen av disse speilingene når bevisstheten hennes, men det meste foregår utenom den. 

 Noe av dette som hun opplever kan påvirke henne positivt, slik at hun blir mer nysgjerrig, slapper av, blir mer våken osv, mens andre opplevelser kan føles ubehagelig. Hun reagerer kanskje på klientens uerkjente sinne ved selv å begynne å spenne muskler i armer og skuldre. Noen følelser registrerer hun i seg selv, andre ikke. Samtidig med alt dette tenker hun også rent faglig på hva hun skal si, hva hun skal gjøre under samtalen, som kan hjelpe klienten, hva som kan hjelpe ham fremover. Hun forholder seg til sin klient både faglig og personlig, samtidig som hun har sin oppmerksomhet rettet mot det som skjer inne i henne. 

Alt dette som skjer i terapeuten, av kroppsfornemmelser, tanker, fantasier, forestillinger, minner fra eget liv og faglig inspirasjon, kalles motoverføring. Dette er en reaksjon på klienten som sitter overfor henne her og nå. Når alt dette ikke bearbeides men samler seg opp over tid i forhold til en lang rekke klienter, kan dette føre til sekundær traumatisering.  Hvordan behandleren forholder seg til disse reaksjonene i henne, og hvordan hun handler i forhold til dem, er utrolig viktig her.  (Pearlman og Sakvitne -1995 i Bang 2003).  

 Vi kan skilne mellom to forskjellige typer motoverføring, det er den objektive og den subjektive. 

Når det gjelder den objektive er dette allmennmenneskelige reaksjoner som vi ”forventer” av en terapeut i en gitt situasjon. Det kan være at terapeuten blir sint fordi klienten skjeller henne ut for å være diskriminerende, eller at terapeuten kjenner sorg når hun hører at klientens sønn har hengt seg. Dette handler om reaksjoner som er forståelige for andre utenfra fordi vi alle lett vil kunne komme til å reagere på samme måte i en slik situasjon.   

Når det gjelder de subjektive overføringsreaksjonene hører disse til den enkelte behandler, hennes historie, liv og eventuelle uløste konflikter og ubearbeidede traumer (Bang 2003).  Her kan vi se en grunn til at det er det viktig for en terapeut å jobbe med seg selv i terapi, slik at opplevelser i eget liv ikke kommer inn og forstyrrer hennes forhold til klienten.

Noen ganger kan det for eksempel være, at du som terapeut av en eller annen grunn ikke kan utstå klienten som sitter foran deg. Det er ikke av noen tydelig grunn som kan ses objektivt på, det er ikke en barnemorder eller en voldtektsmann, som alle ville reagere negativt på, men det er et eller annet i deg som du ikke helt kan ta tak i, som gjør at du misliker denne klienten sterkt. Disse følelsene kan føre til at en føler skyld og skam og en kan lett tenke at en ikke er noen flink terapeut fordi en har disse følelsene. Men det vi kan gjøre er å ta tak i disse følelsene og utforske dem. Det kan være at vi gjenkjenner sider ved denne klienten som vi ikke liker ved oss selv. 

Det kan være sider som vi har forvist til det ubevisste i oss, i den delen som Jung kaller Skyggen, fordi de har blitt avvist av foreldre eller andre i barndommen. Vi har forvist disse sidene i oss til for å bli elsket og for å overleve. Når vi møter dem i andre, skaper det reaksjoner i oss som vi ikke forstår. Vi kan bruke kunstterapien til å gå inn i disse reaksjonene, inn i skyggesidene våre og bli kjent med dem og dermed forstå hvordan og hvorfor vi reagerer som vi gjør. Ved at vi våger å se på dem og dermed også se oss selv som vi egentlig er, kan vi begynne å endre på dem, vi kan begynne å akseptere disse sidene i oss og kanskje til og med like dem, og dermed kan vi også begynne å sette pris på dem også hos andre. Vi kan endre disse skyggesidene fra å være en energiblokkering til å bli et potensiale. 

Så hvordan kan vi se på disse skyggesidene i en kunstterapeutisk prosess i forhold til disse motoverføringsreaksjonene?

I en kunstterapeutisk setting vil det være naturlig at klienten og kunstterapeuten gjennom en samtale, utforsker de ulike motoverføringsreaksjonene klienten sitter med. Etter å ha utforsket dem, kjent på dem og satt ord på dem, kan klienten uttrykke dem i et kreativt uttrykk, for eksempel med maling eller tegning. Det å få et uttrykk for følelsene og reaksjonene kan i seg selv være godt. Etterpå kan terapeuten og klienten sette seg ned og kikke på bildet sammen, og utforske dette.

"Skyggen vår" vil opptre som figurer av samme kjønn som klienten selv i bildet hans. Ved å bruke en form for bildebearbeidelse som Jung kalte for aktiv imaginasjon kan man be klienten lage en dialog med denne figuren i bildet, enten ved hjelp av at klienten selv spør inn til denne figuren, eller ved å lage en dialog mellom denne figuren og et annet symbol eller figur i bildet. Det blir en dialog mellom det bevisste og det ubevisste i klienten. Spørsmålene tenker klienten ut i hodet sitt, men svarene kommer spontant fra det ubevisste gjennom hans fantasi og forestillingsevne. I dialogen kan han gå inn og se hvilke kvaliteter denne figuren har. Dermed kan man sjekke ut om hvordan klienten har det i forhold til de kvalitetene som kommer frem i den aktive imaginasjonen av figuren. (Skov 2005).

På denne måten kan altså en projeksjon skje fra klientens psyke og ut i bildet. Energien kastes fra psyken til bildet. Når man arbeider med bildet i etterkant, i terapien, kan energien gå tilbake til psyken igjen. Dette kan kalles integrasjon.  Det kan bli et kretsløp mellom projeksjon og integrasjon som en sirkel. ( Skov 2005) 

Vi kan altså bruke bildet for å kaste ut våre projeksjoner på dette, istedenfor andre mennesker.

Kilder: 

Bang, S. (2003) Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Gyldendal Akademisk Oslo 

Skov, V. (2005) Det skabende menneske. Udvikling gennem myter og kunstterapi. Marcus

Hvorfor ikke kjøpe blomster til deg selv i dag? Fordi du fortjener det!

Å lytte til Kroppen vår

Kroppen vår minner oss på vårt behov for omsorg og kroppskontakt, og minner oss om at vi behøver et eget fysisk rom rundt oss. Kroppen vår forteller når det er tid for hvile og søvn. Mange av oss får tidlig lære å stenge av det meste av denne samtalen. Derfor kan vi undertrykke behovet for hvile og omsorg og ta for lite hensyn til kroppens behov for variasjon og bevegelse. Enda verre er det at denne avstengningen kan gå alt for langt.  Det kan skje når vi har stått i en altfor stor arbeidsbelastning for lenge, og svelget ned vanskelige følelser, skuffelser og andre negative opplevelser. Den gode omsorgspersonen er ofte en mester i å glemme sin egen kropps tale. Først når slitasjen blir så omfattende at både gnist, velvære og livsfølelse erstattes av smerter eller tomhetsfølelse og opplevelse av meningsløshet, stopper vi opp. Den slitne kroppen kan da være et lett bytte for sykdom og utbrenthetsreaksjoner.

I vanskelige livssituasjoner svarer organismen med en kroppslig tilbaketrekning for å beskytte seg mot den psykiske smerten. Resultatet kan være forskjellige kroppslige symptomer som magesmerter, hodepine eller vondt i skuldre og nakke. Den innestengte følelsen blir værende igjen et sted i kroppen. Smerter eller låsninger kan være symptomer på dette. Kroppen gir signaler om vanskeligheter og plager som vi forsøker å leve med. De innestengte problemene gjemmer seg i kroppen.  Barn som lever i vanskelige omsorgssituasjoner preget av foreldre som selv sliter med sitt og mangler overskudd, får ofte kroppslige symptomer. Kroppen forteller uten ord. Den psykiske nedslitingen som den gode omsorgspersonen kan utsettes for, oppleves ofte som en mangel på krefter. Den enkleste lille oppgave kan i en slik situasjon, oppleves uoverkommelig. Batteriene blir flate, energien blir borte. En kan bli handlingslammet og passiv. (Waal 2005).

Ofte frykter vi smerten. En smerte i kroppen kan gjøre at vi blir redde. Og når vi blir redde, spenner kroppen seg. Smertene har da en tendens til å øke i omfang og bli værende lenger.  Om vi greier å ikke bli redde for  smertene, vil kroppen slappe mer av, og vi vil kunne forholde oss til smerten på en annen måte.

Vi har mye mer å gi til andre når vi har det bedre med oss selv også rent fysisk. Ofte kan fysiske smerter gjøre oss sure, grinete, sinte, dette merker de andre rundt oss, det smitter over på de andre og vi forholder oss til andre

Hvordan en forholder seg til egen kropp og egne smerter er viktig i livet både profesjonelt og privat. Det å gi positiv oppmerksomhet til de delene av kroppen som er ekstra vonde kan gjøre godt. De vonde stedene på kroppen skriker ofte om oppmerksomhet. Da gjelder det å øve seg på å lytte til hva det er den har å fortelle. Hva er det den vonde foten vil si deg i dag? Dette kan uttrykkes med en lyd, en bevegelse eller i et bilde.

Kilder: Waal, B. (2005) Kjære hjelper, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS Bergen

50 ways to take a break

Å ta pauser er viktige. Tankene våre trenger pauser, kroppen vår trenger pauser, følelsene våre trenger pauser. Noen ganger trenger vi alenetid, pauser fra de rundt oss, andre ganger trenger vi pauser fra vår ensomhet, en tid for å være med andre mennesker. Noen ganger trenger vi pauser fra spesielle mennesker i vår nærhet som vi føler tapper oss for energi. Pauser fra barna våre, selv om vi elsker dem over alt på jord. Pauser fra støyen og alle inntrykkene rundt oss. Det er mange måter å ta pauser på. Noen er kanskje bedre for oss i det lange løp enn andre.
Jeg kom over en morsom tegning i kveld som jeg fikk lyst til å dele:

Jeg fant den her: http://womenscenteratumbc.wordpress.com/2014/04/29/self-care-how-to-survive-finals-week-and-life-in-general/

Jeg lot meg inspirere av den. Håper dere også gjør det!

Ha en fin søndag kveld.

Self Compassion

Jeg la for noen uker siden ut et eksempel på hvordan man kan jobbe med sine indre kritikere gjennom Kunstterapi. 

På siden  www.selfcompassion.org står det om akkurat dette.

Forfatteren der er en amerikansk psykologiprofessor ved Universitetet i Texas som heter Kristin Neff. Hun har en bakgrunn som forsker på selvtillitt (self-esteem) og ble etterhvert opptatt av Self Compassion. På norsk oversettes dette ofte med Selv medfølelse.

-

-

 Det handler om de tankene du gir deg selv når du gjør feil, når livet går deg imot og når vanskelige ting skjer. Det handler om våre indre kritikere.
Noen ganger har man en tendens til å si stygge ting til seg selv.

Det handler om å være slik som en ville være mot en god venn når denne er i vanskeligheter, når denne har gjort en feil eller livet er vanskelig.

Hun har skrevet en bok som heter: Self Compassion - The proven power of being good to yourself.

 Det handler om tre elementer 

1 Å være snill mot seg selv (Self-kindness).  (Til forskjell fra å være selvkritisk)

Å møte seg selv med gode indre venner istedenfor indre kritikere.

Å være varm, raus og forståelsesfull overfor seg selv.

2 Å ha en forståelse for at det er felles menneskelig å feile, å lide. (Til forskjell fra isolasjon).

Å innse at det er menneskelig å feile, å være dødelig, å være sårbar og ikke perfekt.  Ofte har man en følelse av at en er alene om å feile, og at alle andre er så mye bedre enn en selv.

3 Mindfulness (Til forskjell fra over-identifisering av følelsene)

 Å ha et åpent sinn og en observerende oppmerksomhet på våre negative følelser, for verken å undertrykke eller overdrive dem. Akseptere dem. Akseptere at nå kommer de igjen. De er kjente og jeg vet at de går over. Å kunne observere nøytralt og akseptere sine egne feil og svakheter

Jeg tenker at dette er sentralt her hvor janteloven står sterkt og vi har innpodet negative tankesett om oss selv kollektivt, fra det kollektivt ubevisste eller kollektivt bevisste

Det handler om hvordan vi snakker til oss selv, hvordan vi forholder oss til oss selv, til det mentale

Hjemmesiden er kjempefin, det ligger her mye stoff om temaet, deriblant endel meditasjoner og øvelser og en test for hvor selv-medfølende du er. 

Metodene som det skrives om i boken og på siden hennes har blitt gjort to studier på : 

http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/jclp.21923/abstract;jsessionid=A9B3EA5AA1DCB8D733CE32A4C54AD614.f01t03?deniedAccessCustomisedMessage=&userIsAuthenticated=false 

 

Her kan dere lese en anmeldelse på norsk av boken her:

http://www.psykologtidsskriftet.no/pdf/2013/137-139.pdf