Oppgjør med de indre kritikerne

Disse indre kritikere. De dukker opp her og der. Noen på skuldern min.  "Hvem tror du at du er?" "Komme her og tro at du er noe?" Som kjatrer i vei og sier: "Du er så dum og ubrukelig! kan ingenting! du får ikke til!" Klamrer seg til foten min og sier: "Ikke noe vits i å prøve, du får det ikke til alikevel!" En har plantet seg i magen min og skriker til meg med en bebreidende stemme: "Ubrukelig!!"

Vi har dem alle sammen, det er like godt å prøve å finne litt ut om dem; Hvor kommer de fra? Hvorfor har de slått seg ned akkurat her?

Og så er det på tide å ta et oppgjør med dem. Be dem pent om å dra. Og hvis det ikke fungerer? Kaste dem på dør og be dem aldri komme tilbake. Vri nakken rundt på dem. Be dem holde kjeft!

Og så da? Så vil jeg invitere inn noen indre venner istedenfor! Som kan muntre meg opp, alltid komme med rosende bemerkninger og et godt klapp på skulderen. Som får meg til å ha troen på meg selv, at jeg ikke skal gi opp men at jeg kommer til å få det til.




Det gjorde jeg, og så dukket det frem en liten kar:




Vi blir påvirket av de vi omgir oss med. Noen vi møter kan slenge en kommentar som setter seg fast inni oss, og etterhver blir til en indre stemme. Så det gjelder å velge hvem man ønsker å omgi seg med og hvem en ønsker å lytte til. Samtidig skal jeg huske på at det jeg sier til andre også kan sette seg fast i dem og bli deres indre stemme. Vil jeg bli deres indre kritiker eller deres indre oppbacker?

Dette var et praktisk eksempel på hvordan en kan jobbe med Egenomsorg i Kunstterapi!