søndag 30. november 2014

Sekundærtraumatisering, motoverføring i terapeut -klientarbeid og kunstterapi



Susanne Bang skriver i sin bok "Rørt, rammet og rystet", at utviklingen av sekundær traumatisering kan være konsekvensen av ubearbeidede motoverføringsreaksjoner knyttet til flere eller mange klienter. Det er den negative konsekvensen av påvirkningene over tid. 


Når terapeuten er sammen med klienten og snakker med ham om hans situasjon, skjer det noe med behandleren. Hun hører på hans lidelser og oppgitthet, det som har hendt i fortiden og hans aktuelle følelser og lidelser i dag. Terapeuten forsøker å hjelpe ham til å forholde seg til situasjonen på et ytre og et indre plan, til å fatte hva som har skjedd og til å forstå og akseptere sine egne reaksjonsmåter. Hun spør og lytter, mens hun forestiller seg hvordan det er å være klienten i dag, og hvordan det kunne ha vært å være klienten i den aktuelle situasjonen da traumet skjedde. Ubevisst speiler hun klienten: hans pust, kroppsholdning, stemmeleie, en rekke kroppsfornemmelser, følelser, bilder og tanker vekkes i henne. Noen av disse speilingene når bevisstheten hennes, men det meste foregår utenom den. 
 Noe av dette som hun opplever kan påvirke henne positivt, slik at hun blir mer nysgjerrig, slapper av, blir mer våken osv, mens andre opplevelser kan føles ubehagelig. Hun reagerer kanskje på klientens uerkjente sinne ved selv å begynne å spenne muskler i armer og skuldre. Noen følelser registrerer hun i seg selv, andre ikke. Samtidig med alt dette tenker hun også rent faglig på hva hun skal si, hva hun skal gjøre under samtalen, som kan hjelpe klienten, hva som kan hjelpe ham fremover. Hun forholder seg til sin klient både faglig og personlig, samtidig som hun har sin oppmerksomhet rettet mot det som skjer inne i henne. 

Alt dette som skjer i terapeuten, av kroppsfornemmelser, tanker, fantasier, forestillinger, minner fra eget liv og faglig inspirasjon, kalles motoverføring. Dette er en reaksjon på klienten som sitter overfor henne her og nå. Når alt dette ikke bearbeides men samler seg opp over tid i forhold til en lang rekke klienter, kan dette føre til sekundær traumatisering.  Hvordan behandleren forholder seg til disse reaksjonene i henne, og hvordan hun handler i forhold til dem, er utrolig viktig her.  (Pearlman og Sakvitne -1995 i Bang 2003).  

 Vi kan skilne mellom to forskjellige typer motoverføring, det er den objektive og den subjektive. 

Når det gjelder den objektive er dette allmennmenneskelige reaksjoner som vi ”forventer” av en terapeut i en gitt situasjon. Det kan være at terapeuten blir sint fordi klienten skjeller henne ut for å være diskriminerende, eller at terapeuten kjenner sorg når hun hører at klientens sønn har hengt seg. Dette handler om reaksjoner som er forståelige for andre utenfra fordi vi alle lett vil kunne komme til å reagere på samme måte i en slik situasjon.   

Når det gjelder de subjektive overføringsreaksjonene hører disse til den enkelte behandler, hennes historie, liv og eventuelle uløste konflikter og ubearbeidede traumer (Bang 2003).  Her kan vi se en grunn til at det er det viktig for en terapeut å jobbe med seg selv i terapi, slik at opplevelser i eget liv ikke kommer inn og forstyrrer hennes forhold til klienten.

Noen ganger kan det for eksempel være, at du som terapeut av en eller annen grunn ikke kan utstå klienten som sitter foran deg. Det er ikke av noen tydelig grunn som kan ses objektivt på, det er ikke en barnemorder eller en voldtektsmann, som alle ville reagere negativt på, men det er et eller annet i deg som du ikke helt kan ta tak i, som gjør at du misliker denne klienten sterkt. Disse følelsene kan føre til at en føler skyld og skam og en kan lett tenke at en ikke er noen flink terapeut fordi en har disse følelsene. Men det vi kan gjøre er å ta tak i disse følelsene og utforske dem. Det kan være at vi gjenkjenner sider ved denne klienten som vi ikke liker ved oss selv. 

Det kan være sider som vi har forvist til det ubevisste i oss, i den delen som Jung kaller Skyggen, fordi de har blitt avvist av foreldre eller andre i barndommen. Vi har forvist disse sidene i oss til for å bli elsket og for å overleve. Når vi møter dem i andre, skaper det reaksjoner i oss som vi ikke forstår. Vi kan bruke kunstterapien til å gå inn i disse reaksjonene, inn i skyggesidene våre og bli kjent med dem og dermed forstå hvordan og hvorfor vi reagerer som vi gjør. Ved at vi våger å se på dem og dermed også se oss selv som vi egentlig er, kan vi begynne å endre på dem, vi kan begynne å akseptere disse sidene i oss og kanskje til og med like dem, og dermed kan vi også begynne å sette pris på dem også hos andre. Vi kan endre disse skyggesidene fra å være en energiblokkering til å bli et potensiale. 

Så hvordan kan vi se på disse skyggesidene i en kunstterapeutisk prosess i forhold til disse motoverføringsreaksjonene?
I en kunstterapeutisk setting vil det være naturlig at klienten og kunstterapeuten gjennom en samtale, utforsker de ulike motoverføringsreaksjonene klienten sitter med. Etter å ha utforsket dem, kjent på dem og satt ord på dem, kan klienten uttrykke dem i et kreativt uttrykk, for eksempel med maling eller tegning. Det å få et uttrykk for følelsene og reaksjonene kan i seg selv være godt. Etterpå kan terapeuten og klienten sette seg ned og kikke på bildet sammen, og utforske dette.

"Skyggen vår" vil opptre som figurer av samme kjønn som klienten selv i bildet hans. Ved å bruke en form for bildebearbeidelse som Jung kalte for aktiv imaginasjon kan man be klienten lage en dialog med denne figuren i bildet, enten ved hjelp av at klienten selv spør inn til denne figuren, eller ved å lage en dialog mellom denne figuren og et annet symbol eller figur i bildet. Det blir en dialog mellom det bevisste og det ubevisste i klienten. Spørsmålene tenker klienten ut i hodet sitt, men svarene kommer spontant fra det ubevisste gjennom hans fantasi og forestillingsevne. I dialogen kan han gå inn og se hvilke kvaliteter denne figuren har. Dermed kan man sjekke ut om hvordan klienten har det i forhold til de kvalitetene som kommer frem i den aktive imaginasjonen av figuren. (Skov 2005).

På denne måten kan altså en projeksjon skje fra klientens psyke og ut i bildet. Energien kastes fra psyken til bildet. Når man arbeider med bildet i etterkant, i terapien, kan energien gå tilbake til psyken igjen. Dette kan kalles integrasjon.  Det kan bli et kretsløp mellom projeksjon og integrasjon som en sirkel. ( Skov 2005) 

Vi kan altså bruke bildet for å kaste ut våre projeksjoner på dette, istedenfor andre mennesker.


Kilder: 


Bang, S. (2003) Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Gyldendal Akademisk Oslo 
Skov, V. (2005) Det skabende menneske. Udvikling gennem myter og kunstterapi. Marcus

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar